Magefølelsen en den rå og ærlige stemmen som vet akkurat hvem du er og hva du vil. Men hva skjer når du ikke har tillit til den?
Jeg hadde akkurat flyttet fra et intenst karrierefokus. Sykemeldt meg fra en lederjobb i et konfliktfylt arbeidsmiljø på Østlandet, tatt med meg de tre ungene mine og flyttet tilbake til hjembyen min Bergen. Yngstemann var bare ett år. Jeg sto og så ut mot den storslåtte utsikten fra stuevinduet. Himmel, hav og øyer. Og noe var fullstendig galt. Følte jeg lykke? Lettelse? Hva sa magefølelsen min om å endelig være hjemme i egen by?
Ingenting. Faktisk følte jeg knapt magen min i det hele tatt. Kroppen eksisterte fra brystet og opp. Alt under ribbeina var numment. Tomt. Avslått, etter år med rovdrift.
Et kort glimt av erkjennelse, så tok hverdagen over, livet raste videre. Det skulle gå enda et år før det virkelig smalt og jeg ble fullstendig utbrent.
Hvorfor er det så vanskelig å lytte til seg selv?
Før jeg fortsetter, og fordi magefølelsen egentlig står lavt i kurs i dagens samfunn, vil jeg fortelle litt som hva magefølelse egentlig er. Magefølelse er det lille barnet som gråter høyt fordi det er sultent. Eller gråter fordi det er alene. Som barn er følelsene i kroppen sterke og klare. Og slik må det være. For et lite barn er det å stole på magefølelsen avgjørende for å overleve. Den definerer deg. Den skaper din identitet. Din autentisitet.
Men etter hvert som vi vokser opp, opplever vi at magefølelsen ofte kommer i konflikt med et annet viktig primærbehov. Tilhørighet. Å bli akseptert. Å bli elsket.
Når vi opplever at magefølelsen sier noe som kanskje kan medføre at vi blir avvist av våre nærmeste, står vi ovenfor valg som ofte syntes umulige. Tør vi ta risikoen? Og alt for ofte velger vi å ikke lytte til det kroppen prøver å fortelle oss. Redselen for å miste relasjoner, det trygge vi kjenner til, gjør at vi noen ganger tier i hjel kroppens klare og ærlige forsøk på å fortelle hva som foregår. Og langsomt hviskes tilliten til oss selv ut, noen ganger til den nesten er fullstendig borte.
Pioneren innen stressforskning Hans Selye oppdaget allerede på 50-tallet at det verste stresset et individ kan utsettes for er når en ikke får være seg selv. Når en er tvunget til å tilpasse seg så mye at man handler motstridende fra det kroppen kommuniserer. Å være noe man ikke er.
For meg var yoga og meditasjon veien tilbake til den rå, og noen ganger nådeløse magefølelsen. Og det skulle føre meg fra å være i en livskrise som tappet meg for energi til en drømmejobb som yogalærer og eier av eget yogastudio. Det er langt ifra en harmonisk prosess. Det er skummelt å våge å stole på magefølelsen. Men det kan bli lang mer alvorlig for deg om du lar være.
Å gjenvinne tilliten til seg selv er noe vi må gjøre gang på gang, dag etter dag. Kroppen har som oftest svaret på de store vanskelige avgjørelsene i livene våre, selv når vi ikke tror det. Selv når usikkerheten rår. Men er du klar for å lytte til den?
