Er du ærlig mot deg selv?

Denne teksten er den første i en serie som handler om å finne en vei tilbake til seg selv når vi har brukt opp kruttet og ladet ut batteriet. Jeg har kalt den ”Mindre stress, mer deg.” Når jeg skriver deler jeg raust fra eget liv, men husk at mine historier ikke er svaret på hvordan ting er, og trenger ikke ligne på dine. Det som er viktig for meg, er å vise at det ikke er farlig å fortelle. Tvert i mot. Det er alt for mange av oss som gjemmer de vonde erfaringene, i redsel for å bli avvist eller oppleve mer skam. Ha omsorg for deg selv. God lesning!

0
4897

Det å pynte på virkeligheten for sin egen del, er noe vi alle gjør i mer eller mindre grad. Men når vi aldri helt klarer å være ærlig mot oss selv, er det fryktelig vanskelig å gjøre livet sitt bedre.

Etter ett år som arbeidsløs ble jeg innkalt til samtale med en coach oppnevnt av NAV. Etter ett år hvor jeg åpenbart ikke klarte å skaffe meg jobb på egen hånd, hadde NAV invitert med til en arbeidsmotiverende samtale for å kartlegge situasjonen min. Jeg var mildt sagt nervøs. Jeg hadde aldri snakket med en coach før, og hadde ingen idé om hvorfor jobbsøknadene forsvant ut idet store intet og aldri ble besvart, eller hvorfor jeg kunne telle på en hånd de få gangene jeg  hadde blitt innkalt til intervju. Samtidig var jeg håpefull. Kanskje hun kunne hjelpe meg? Jeg var superklar for ny jobb. Nytt liv. Ut av denne sumpen av diffuse plager som søvnløshet, utmattelse og frykt. Overbevist om at det var arbeidsløsheten som gjorde meg syk.

Jeg satt fremfor henne i lys skjorte og med et stort friskt smil. Utadvent, sprudlende. Coachen Brigitte smilte forståelsesfullt tilbake med milde brune øyne. Lyttet omsorgsfullt mens jeg svarte langt og ivrig på spørsmålene hennes. Noen ganger slo svimmelheten inn men jeg trodde selv at jeg klarte å skjule det godt. Etter en times tid så hun alvorlig på meg og svarte rolig. ”Kristine. Det er veldig fint at du føler deg motivert for ny jobb. Og jeg forstår etter det du har fortalt meg nå, at du føler deg klar for det. Det er bare en ting. Skal jeg anbefale deg ut i arbeidslivet må du være frisk. Og det er du ikke. Du er syk… Du er det som på godt norsk kalles utbrent.” Ordene hennes var som en knytteneve i magen. Hva hadde hun misforstått? Hvordan kunne hun bare påstå dette ut fra løse lufta?

Etter samtalen med Brigitte var det som om noen hadde sluppet inn et skjærende hvitt lys i et komfortabelt mørke. Jeg gråt hele veien hjem. Ordet UTBRENT klang som et ekko, umulig å ignorere. Var ikke dette bare enda en tung byrde? Som om jeg ikke hadde nok fra før av? Hva skulle jeg si til familien min?

Ikke overraskende var familien min også noe sjokkert over det som ”plutselig” hadde rammet meg. Fordi, jeg hadde selvsagt ikke bare lurt meg selv i noen år, men også jobbet hardt for å overbevise dem om at jeg var frisk.

Denne historien er litt morsom, sett i ettertid. Men det er én ting jeg har erkjent nå i voksen alder: Jeg er en mester i å lure meg selv. Rågod på å opprettholde et glansbilde av den jeg ønsker å være, både for meg selv og andre.

Det å pynte på virkeligheten for sin egen del, er noe vi alle gjør i mer eller mindre grad. Og vi gjør det med gode hensikter, for å beskytte oss selv og dem vi er glade i. Men dette selvbedraget er ofte grunnen til at man ikke kommer seg videre. Det du trenger er omsorg, ikke mer skam, ikke mer fortielse. Være ærlig mot seg selv er ikke alltid en god følelse. Men det er det absolutt mest nødvendige skrittet du tar mot et bedre liv. Det er her alt starter….