Falle, for så å reise seg

0
2680

Så der sitter du. Midt i noe som tilsynelatende har ramlet fullstendig sammen. Det som var livet ditt, syntes mer å ligne ruiner. Den du var, klarer du ikke lenger å være. Du svikter. Du feiler. Du har falt. Og du kommer deg ikke opp igjen.

Det året jeg falt la jeg antagelig bak meg et hundretalls timer på badegulvet.
Så hvordan i alle dager reiser man seg opp her i fra?

Å falle, faller, har falt.
Dypt, hardt, smadrende. Vi ser fareskiltet, men kjører likevel. Kjører forbi fareskilt etter fareskilt, fordi det syntes som eneste og beste løsning, der og da. Den kortvarige gevinsten er som oftest at du gjør det som forventes av deg fra omgivelsene dine. Du stiller opp, presterer, gjør karriere, smører matpakker og smiler. Du ser deg i speilet og sminker bort slitenheten. Det som ikke synes, gjelds ikke. Det vi gjemmer bort og glatter over, blir midlertidig usynlig for oss selv også.

Dypt, hardt, smadrende.
Den du trodde du var ligger strødd, som tusener av ubrukelige fragmenter. Umulig å sette sammen igjen. Likevel stiller vi opp med det lille vi har. Hva var det andre satte pris ved meg igjen? For meg var mantraet den første tiden at så lenge jeg kunne lage middag til barna, var jeg noe. Jeg var mamma. Mammaer gjør sin mammaplikt.
Jeg laget middag. Etter middagen kollapset jeg på sofaen, eller badegulvet. Hjertet hamret fort i brystet.

Smadret opp i tusener av ubrukelige fragmenter. Alt dette som en gang lignet deg. Hvorfor smalt det? Hva gjorde det verdt å ignorere alle fareskiltene? Du gjør utallige forsøk på å sette sammen bitene, fikse det du tror er det viktigste, det som former deg, ytterkantene, finne tilbake til henne som stiller opp. Hun som smiler, hun som ordner, men det funker ikke.
Fordi du er ikke et puslespill av forventninger som skal møtes.
Fordi det som ligger foran deg, smadret og ødelagt, er ikke deg.

Det som er smadret er skallet ditt.
Derfor føler du deg ubeskyttet. Sårbar. Skremmende sårbar.
Du savner å kunne gjemme deg bak det blanke skallet i møte med andre. Savner å være den som mestrer.
Du glemmer å stille deg selv de riktige spørsmålene. Hvorfor skallet var så tynt og skjørt. Blankpolert på utsiden, dødt på innsiden.

Tusener av ubrukelige fragmenter. Så hva er deg i alt dette? Først. Ta deg tid til å bli her. Finne ro i det tilsynelatende kaoset. Ikke ha hastverk med å dra videre. Før du drar må fragmentene av det du trodde var deg samles opp, pakkes ned i esker, merkes, som om det var minner fra en søt ungdomstid, noe som var da du forsøkte å tilpasse deg, vokse frem, prøvde og feilet.
Gi deg selv tid og stillhet til å tenke, drømme, gråte. Le.
Pakke bort det som er tilbakelagt, stryke hånden over lokket, kjærlighetsfullt.

Og der, når alt annet er lagt i esker, finner du noe. Noe som skille seg fra alt annet. Klar og skinnende. Solid og kompromissløs. Rund og myk og uendelig vakker.
Det som er deg, er en perle. Sårbar, ubeskyttet, men sterk. Fullkommen og unik.
Din jobb nå blir å vokte den. Gi den beskyttelse, men ikke et lukket skall. Heller et lunt tre å sitte under. En ås med utsikt mot horisonten.
Gi den næring og trygghet til å vokse.
Være ydmyk for at den i seg selv rommer det du er her for å gjøre.
Det du ikke visste at du drømte om.